Det er et ordtak som sier at hvis du ser gjennom kameraets søker og du allerede har sett bildet, bør du ikke ta det. Det er allerede gjort! Det er en følelse jeg til en viss grad er enig i. Det er imidlertid en fare for at du aldri tar et nytt bilde.
Kanskje ved å ta bildet som har blitt ‘gjort før’, kan du få de kreative juiceene til å flyte. Kanskje det kan fungere som en katalysator for å utvikle en idé og ta den inn i nytt territorium. Hvem vet? Å ta bildet må være bedre enn å henge kameraet opp.
Nylig befant jeg meg på sjøen - lenge. Jeg ble trollbundet av de stadig skiftende lysforholdene, fargen på havet og teksturen på vannoverflaten. Hver gang jeg så gjennom søkeren, kunne jeg imidlertid bare se bilder som minnet meg om arbeidet til noen av fotografene jeg mest beundrer, som Hiroshi Sugimoto, Shomei Tomatsu og Garry Fabian Miller. De har fotografert havet på omtrent samme måte, med en død rett horisont i den eksakte midten av rammen. Kanskje det er et naturlig kreativt instinkt - et jeg ikke kunne motstå, selv om jeg hadde sett det før, så jeg begynte å ta og samle havlandskap.
Jeg brukte samme brennvidde for hvert bilde og fant at de enkelte bildene fungerte bra som et rutenett, og gjorde oppmerksom på mangfoldet i forholdene. Jeg har kanskje ikke lagt noe til kanon av havbilder, men jeg har hatt glede av prosessen og resultatene. Jeg har mange flere dager til sjøs planlagt, så kanskje dette vil være det kreative springbrettet jeg trenger for å utvikle prosjektet videre. BB
• Andre artikler i Art of Seeing-serien
